Om innbilt og virkelig sparing

Selv om du kjøper “spareprodukter” av banken hver måned, er det ikke sikkert at du sparer. Les om hvordan du sparer – helt på ordentlig.

Av: Finansportalen

19 april 2013

Ordet «sparing» brukes om mye som ikke kvalifiserer til betegnelsen. Bankenes rådgivere blander ofte begrepene sparing og investering, både i markedskampanjer og på egne nettsider. Også fagøkonomer slurver med sparebegrepet. Det er viktig at du selv er klar over når du sparer og når du gjør andre økonomiske disposisjoner, slik at du ikke tror at du sparer når du faktisk gjør noe helt annet.

Spareord

I dagligtalen snakker vi ofte om at vi sparer når vi «setter litt til side». For å si det med Aschehougs og Gyldendals Store Norske leksikon:

«Under naturalhusholdning betyr sparing at man legger seg opp forråd av konsummidler ved å unnlate å bruke alt som produseres. Hensikten er enten å etablere en reserve for mulige knapphetsperioder, eller å muliggjøre en omlegging av produksjonen.» Nettutgaven av store norske leksikon innleder med at «sparing er å unnlate å forbruke». 

Denne nokså strenge definisjonen av sparing har blitt utfordret de senere årene. Ordet «sparing» har i tillegg til å bety «la være å forbruke», blitt brukt som om det var  ensbetydende med å kjøpe eiendeler, blant annet en del finansielle produkter.

Søker vi på Google med ordet «sparing», får vi opp en rekke forslag om kjøp av finansielle produkter, spesielt fondsandeler og innskuddskontiPenger som er satt inn i noe,  blant annet på en konto i en bank.
Mer om Innskudd.  Vi har også fått ordet «spareavtale», som ofte betyr at man hver måned  trekker ut et beløp fra lønnskontoen, for å kjøpe fondsandeler og plassere i innskuddskonti.

Flere eksempler på ikke-faglig bruk av ordet sparing er:

–  «Du bør ikke spare i bolig alene, men redusere risikoen og spare i andre objekter også»,

–  Begrepene «lånefinansierte spareprodukter» og “garanterte spareprodukter” , som ble innført av  finansnæringen på nitti-tallet.

 Utvidet sparebegrep

Finansnæringen bruker altså ikke ordet bare om hva vi gjør når vi begrenser forbruket vårt, (at vi unnlater å bruke alt som produseres), men også om hvordan og hvor vi velger å «lagre» reservene våre, for eksempel i plasseringer i  produkter som selges av finansnæringen.

En slik  bruk av ordet «sparing» er det ikke dekning for i økonomifaget.

Dette sier faget

I samfunnsøkonomisk teori defineres sparing som den del av inntekten som ikke blir konsumert, altså svært nær det vi forbinder ordet med i dagligtalen. ( I en bok om makroøkonomi møter vi fort uttrykket Y = C + S, hvor Y er uttrykket for samfunnets samlede inntekt, C for konsum og S sparing)

I nasjonalregnskapet er sparing definert som forskjellen mellom løpende inntekter og løpende utgifter i en periode.

Dersom dine løpende inntekter er større enn dine løpende utgifter, bidrar du til positiv sparing i nasjonalregnskapet. Sparingen for husholdningene beregnes som disponibel inntekt fratrukket utgifter til konsum, der disponibel inntekt er en beregnet nettoinntekt (bl.a. lønnsinntekt, formuesinntekter og stønader, fratrukket diverse løpende utgifter som renter og skatter). Gevinster på kjøp og salg av kapitalobjekter som bolig, aksjer osv er ikke med i inntektsbegrepet som benyttes i nasjonalregnskapet.

For deg og din husholdningsøkonomi, er det nok bedriftsøkonomien som vanligvis gir de mest nyttige verktøyene for styring, ettersom du godt kan se på din husholdning som en liten bedrift. I bedriftsøkonomien brukes imidlertid ikke begrepet «sparing». Bedriftsøkonomens fremste verktøy består av et resultatregnskap og en balanse. I resultatregnskapet føres løpende inntekter og utgifter i en periode. Balansen gir et bilde av bedriftens eiendeler, gjeld og egenkapital til enhver tid. Sparte penger havner altså på den ene eller andre måten i husholdningens balanse

I balansen finner man ikke noe som kalles «sparing», men snarere begrepene aktiva (eiendeler) og passiva (gjeld og egenkapital). Det som finansbransjen kaller «spareprodukter» vil etter bedriftsøkonomiens begrepsapparat betegnes som eiendeler eller aktiva, og noe en bedrift anskaffer, eller investerer i, etter å ha vurdert at investeringen er lønnsom.

To forskjellige beslutninger

Uten å finne opp et nytt fag, men ved bare å bruke begrepene slik de allerede er definert i økonomifaget, kan vi komme et stykke på vei i å avgrense hva som faktisk kan kalles sparing for en husholdning. Bruker vi  samfunnsøkonomenes avgrensning av hva som er sparing og tilpasser det til bedriftsøkonomenes begrepsapparat, kan vi oppsummere:

–  Du beslutter å spare når du velger å forbruke mindre enn du tjener. Har du brukt mindre enn du har tjent, kan du føle deg ganske trygg på at du faktisk har spart.

–  Beslutningen om hvordan du skal plassere pengene du har spart, er imidlertid en helt annen og egen beslutning. For alle praktiske formål, kan du godt kalle den en investeringsbeslutning, selv om det for enkelte plasseringer kan virke rart, og kanskje litt kunstig.

For eksempel kan det virke rart å kalle avdrag på gjeld for en investering, men i nasjonalregnskapet er faktisk nedbetaling av gjeld definert som en finansinvestering. Litt rart blir det også å si at man investerer i et bankinnskudd, men betegnelsen er likevel riktig.  En liten investor bør jo vurdere bankinnskudd på samme måte som andre plasseringer, og for eksempel ikke sette penger i banken til en lavere rente enn rentene hun eller han betaler for ulike lån.

… på én gang

Hvis du inngår en såkalt «spareavtale» med banken, tar du etter dette resonnementet to beslutninger samtidig:

1)  Beslutningen om ikke å forbruke et beløp, men å spare det. Dette forutsetter selvsagt at avtalen din ikke gjør at gjelden din økes, men at du reduserer forbruket ditt med sparebeløpet.

2)  Beslutningen om hvordan sparepengene dine skal plasseres (investeringsbeslutningen)

Når du fatter investeringsbeslutningen, er det viktig at du har klart for deg at du selvfølgelig kan velge mellom mange flere alternativer enn de du får oppgitt på nettsidene til banken din.

a)      Du kan velge å anskaffe et produkt (en eiendel) som du kjøper av finansnæringen, for eksempel fondsandeler og bankinnskudd

b)      Du kan velge å nedbetale gjeld

c)      Du kan velge en annen investering, og for eksempel kjøpe bolig, kunst eller gull

..med mer. For alle alternativene må du vurdere lønnsomheten før du bestemmer deg, det vil si blant annet dine løpende gjeldskostnader opp mot  mulig avkastning og risiko.

Foreløpig konklusjon 

Henger du med hit,  har du nå forstått:

–    En spareavtale i banken er ikke nødvendigvis bare en avtale om sparing, men om investering, ofte i bankens egne produkter. Dersom en bank stiller som forutsetning for å få boliglån at kunden gjør månedlige plasseringer i bankens fond og innskuddskonti, handler avtalen om lånefinansiert investering, og har ingenting med sparing å gjøre.

–    At det ikke finnes noe som heter «sparing i bolig» i økonomifaget.

–   At et «lånefinansiert spareprodukt» er en språklig konstruksjon som ikke er kjent i økonomifaget, og må forstås som språkbruk som ble utviklet på nitti-tallet for å markedsføre næringens låneprodukter og investeringsprodukter i én og samme pakke.